Ny rapport om etterlatte barn i utlandet: "Det var ikke bare ferie"

Bakgrunn

Ekspertgruppe om unge som etterlates i utlandet mot sin vilje ble oppnevnt av regjeringen 18. februar 2019. Ekspertgruppa har intervjuet ti unge som har vært utsatt for ufrivillig utenlandsopphold, og samlet inn en stor mengde data fra ulike hjelpeinstanser. Formålet har vært å bidra til at flere slike opphold blir forhindret, og at unge får bedre hjelp når de er i utlandet og når de kommer hjem. 

Ekspertgruppa har vært ledet av Anja Bredal, sosiolog og forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet – storbyuniversitetet. Øvrige medlemmer har vært Mubarak Beegsi, Terje Bjøranger, Heidi Wittrup Djup, Leoul Mekonen, Elisabeth Gording Stang og Pegah Zomorodi. 

Årsaker til ufrivillige utenlandsopphold 

Bakgrunnen for at foreldre sender sine barn til utlandet mot deres vilje, er ofte kompleks og sammensatt. Flere ulike faktorer kan spille inn samtidig og påvirke hverandre. Ekspertgruppa har identifisert følgende årsaker og medvirkende faktorer:  

-       gjenopprette familiens ære

-       tvangsekteskap

-       forhindre rus og kriminalitet

-       unngå «fornorsking" og styrke kulturell tilhørighet

-       manglende tillit og kjennskap til offentlige institusjoner og hjelpeapparat

-       uenighet mellom foreldre 

-       vanskelig livssituasjon i Norge

Noen ufrivillige utenlandsopphold vil være innenfor foreldrenes rett til å bestemme hvor barnet deres skal bo, mens andre kan være lovstridige. Felles er at de unges rett til medbestemmelse og selvbestemmelse brytes når familien verken informerer eller involverer dem i beslutningen, eller forleder dem til å tro at de bare skal på ferie. 
 

Unges erfaringer før, under og etter et utenlandsopphold  

Unge som står i fare for å bli tatt med til utlandet mot sin vilje, befinner seg ofte i en situasjon der de ikke våger å uttrykke sin mening. De kan frykte konsekvensene av å gå imot familiens vilje og ser ikke noen reelle muligheter til å avverge reisen uten represalier. Myndighetenes offisielle råd til unge -"Ikke reis" - kan oppleves som lite hjelpsomt. Ekspertgruppa spør om myndighetene legger for mye av ansvaret for å forhindre utreisen på de unges skuldre. Flere unge føler at de ikke har et annet valg enn å reise, selv om de ikke vil. 

Spennvidden i de unges erfaringer fra utenlandsoppholdet er betydelig. Noen har vært innesperret på en institusjon, opplevd æresrelatert vold, tvangsekteskap og/eller fysisk og psykisk vold. Andre har ikke opplevd så dramatiske forhold, men har likevel hatt et vanskelig opphold. Flere av de unge har tatt en stor risiko ved å rømme tilbake til Norge. Noen bærer på alvorlige traumer. 

Hjelpeapparatets håndtering og myndighetenes innsats 

 Det er betydelig usikkerhet i førstelinjetjenesten når det gjelder hvordan saker om ufrivillige utenlandsopphold bør håndteres.  Flere har problemer med å skille mellom lovlige og lovstridige utenlandsopphold.  Rettslig uklarhet fører til at hjelpeapparatet i noen tilfeller gjør mer enn de har juridisk grunnlag for, mens de i andre tilfeller ikke griper inn for å forhindre et lovstridig utenlandsopphold. 

Det framheves ofte at skolene er i en unik posisjon til å avdekke om en elev står i fare for å bli sendt til utlandet mot sin vilje. Et generelt inntrykk er imidlertid at skolene sjelden avdekker saker før utreise, men snarere oppdager utenlandsoppholdet først når eleven befinner seg i utlandet. Ekspertgruppa mener at skoler og utdanningsmyndigheter må bli mer proaktive for å forhindre ufrivillige utenlandsopphold. 

Familier som sender barn til utlandet mot deres vilje, er gjerne kjente for barneverntjenesten. I samtale med foreldre har flukt og frykt for barnevernet vært et gjennomgående tema. I noen tilfeller har barneverntjenesten kjent til planene om å sende barnet til utlandet og aktivt støttet foreldrenes valg. Ekspertgruppa stiller seg kritisk til denne praksisen. Etter siste års lovendringer har barneverntjenesten fått større ansvar og muligheter for å hjelpe i saker der barn oppholder seg i utlandet. Ekspertgruppa etterlyser bedre hjelpetiltak både for å forebygge ufrivillige utenlandsopphold og for å hjelpe barn og unge tilbake. Barnevern og politi må samarbeide om å forhindre utreise, og politiet må etterforske flere saker.

Ekspertgruppa peker på helsevesenet som en sentral aktør når de unge kommer hjem. Unge som har opplevd ufrivillige utenlandsopphold, kan ha behov for umiddelbar fysisk og psykisk helsehjelp ved retur, eller behovet kan melde seg på sikt. Unge som har vært i utlandet over lengre tid, kan i tillegg ha mistet den obligatoriske helseoppfølgingen som gis til barn og unge i Norge. Det eksisterer i dag ingen rutiner for kartlegging av de unges helsebehov ved retur. Det synes å være lite fokus i hjelpeapparatet på hva de unge har erfart mens de har vært i utlandet. 

Ekspertgruppas anbefalinger 

Ekspertgruppa etterlyser større fokus på de unges rettigheter. De blir sviktet av familien, men også av samfunnsinstitusjonene dersom de ikke får den hjelpen de har behov for. Flere unge føler at de står helt alene i en maktesløs situasjon både før, under og etter utenlandsoppholdet. Ekspertgruppa mener at myndighetene må gjøre mer for å ivareta de unges rettigheter, og kommer i rapporten med en rekke anbefalinger om hvordan tiltakskjeden kan styrkes. 

Noen av disse anbefalingene er: 

• De unge må få bedre informasjon om sine rettigheter og hvilke handlingsalternativer som finnes. Unge som ikke ønsker å reise, må få veiledning om hvilke muligheter de har, og hvordan de kan få hjelp til å bli i Norge. 
   
• Foreldre må få økt kunnskap om barns rettigheter i Norge, og hvilket ansvar og plikter som følger av foreldreansvaret.
   
• Skoler må ha større fokus på å identifisere elever som står i fare for å bli sendt til utlandet mot sin vilje.
   
• Barnevern og politi må få bedre kunnskap om når de har rettslig grunnlag for å gripe inn for å forhindre ufrivillige utenlandsopphold, hvilke muligheter de har når den unge befinner seg i utlandet, og hvordan de unge og deres familier bør følges opp ved retur. 
• Unge under 18 år bør få oppnevnt en setteverge dersom de oppholder seg i utlandet mot sin vilje og foreldrene ikke vil hjelpe dem tilbake. 
   
• Unge over 18 år bør få fri rettshjelp/ advokatbistand dersom de oppholder seg i utlandet mot sin vilje.
• Det bør finnes et koordinert hjelpetilbud til alle som returnerer fra ufrivillige opphold i utlandet, ikke bare til de som er trusselutsatt. Unge over 18 år bør sikres et bo- og støttetilbud som innrettes slik at de unge kan bli møtt på flyplassen ved retur og motta umiddelbar praktisk bistand til å dekke grunnleggende behov som mat, klær og tak over hodet. Tilbudet bør videre hjelpe de unge til reetablering i samfunnet.
   
• De unge bør få tilbud om å kartlegge sin fysiske og psykiske helse ved retur. Det bør sikres et reelt helsetilbud til de som har behov for det. 
• Unge som har mistet norskkunnskaper og skolegang, bør tilbys et fleksibelt undervisningsopplegg som kan bøte på det tapte.

Det bør sikres at barn og unge voksne ikke mister sin permanente oppholdstillatelse i Norge dersom de blir holdt tilbake i utlandet mot sin vilje.